Informasjonskapsler brukes for måling, annonsering og optimalisering. Ved å bruke nettstedet godtar du våre personvern- og sikkerhetsvilkår.
Fargen på vann er mer enn bare et estetisk spørsmål – den gir viktig informasjon om vannets kvalitet og sammensetning.
I vannbehandling brukes fargemålinger som indikator på organisk innhold, spesielt humus, og som støtteparameter ved valg av rensemetode.
Farge i vann skyldes hovedsakelig:
Humusstoffer: Nedbrutte organiske materialer fra jord og vegetasjon.
Jern og mangan: Kan gi gulbrun eller svart farge.
Alger og mikroorganismer: Gir grønnaktig eller blågrønn farge.
Industrielle utslipp: Kan gi uvanlige farger som blått, rødt eller grått.
I Norge er det vanlig at råvann fra innsjøer og elver har en naturlig brunfarge på grunn av humusinnhold.
Dette er ikke helseskadelig, men kan gjøre vannet mindre egnet som drikkevann uten behandling.
Farge måles med Spektrofotometri som måler lysabsorpsjon ved bestemte bølgelengder, gir mer presise verdier.
| Fargeverdi (Pt-enheter) | Visuell inntrykk og betydning |
|---|---|
| 0–20 | Vannet oppfattes som klart |
| 20–50 | Svak brunfarge, vanlig i norsk råvann |
| 50–100 | Tydelig brunfarge, ofte i dystrofe innsjøer |
| >100 | Krever behandling for drikkevannsformål |
Farge fjernes typisk ved:
Kjemisk felling: Tilsetting av koagulanter som aluminiumsulfat.
Membranfiltrering: Ultrafiltrering eller nanofiltrering.
Aktivt kull: Adsorberer organiske stoffer.
Oksidasjon: Bruk av ozon eller klordioksid kan bryte ned fargestoffer.
Valg av metode avhenger av råvannets sammensetning og ønsket vannkvalitet.
Fargemåling er en enkel, men viktig del av vannkvalitetskontrollen.
Den gir innsikt i organisk belastning og hjelper vannverk med å velge riktig behandlingsteknologi.
