Farge i vann er mer enn et estetisk problem – det gir viktig informasjon om vannets innhold av organiske og uorganiske stoffer.

I vannbehandling brukes fargemålinger som indikator på humusinnhold, jern/mangan, alger og forurensning, og som støtteparameter ved valg av rensemetode.

Fargen kan komme fra:

• Humusstoffer: Nedbrutt organisk materiale fra jord og vegetasjon – gir gulbrun farge.

• Jern og mangan: Oksiderte metaller gir rødbrun eller svart farge.

• Alger og mikroorganismer: Kan gi grønnaktig eller blågrønn farge.

• Industrielle utslipp: Kan gi uvanlige farger som blått, grått eller rødt.

I Norge er brunfarget råvann vanlig i innsjøer og elver med myr- og skogsområder.

Farge måles enten visuelt eller med instrumenter:

• Platina-kobolt-skala (Pt-Co): Standardmetode der vannets farge sammenlignes med en referanseløsning. Resultatet oppgis i Pt-enheter (mg Pt/L).

• Tilsynelatende farge: Målt på ufiltrert vann – inkluderer partikler.

• Egenfarge: Målt på filtrert vann – viser oppløste stoffer.

• Spektrofotometri: Måler lysabsorpsjon ved bestemte bølgelengder – gir presise verdier.

Farge fjernes typisk ved:

• Kjemisk felling: Tilsetting av koagulanter som aluminiumsulfat eller jernsalt.

• Membranfiltrering: Ultrafiltrering eller nanofiltrering.

• Aktivt kull: Adsorberer organiske fargestoffer.

• Oksidasjon: Ozon eller klordioksid kan bryte ned fargestoffer.

Valg av metode avhenger av råvannets sammensetning og ønsket vannkvalitet.

Ifølge Mattilsynets veileder til drikkevannsforskriften:

• Vannet skal fremstå som klart og appetittlig.

• Det finnes ingen absolutt grenseverdi, men farge over 20 Pt-enheter anses som uønsket for drikkevann.

• Farge må dokumenteres som del av vannverkets internkontroll og rapporteres ved avvik.

Fargemåling er en enkel, men viktig del av vannkvalitetskontrollen.

Den gir innsikt i organisk belastning og hjelper vannverk med å velge riktig behandlingsteknologi.